Marte fra Mjøndalen: - Jeg føler meg utrolig heldig som yrkessjåfør
Av Eivind Bye
MENNESKENE PÅ VEIEN
“Jeg kunne ikke vært mer fornøyd med valget mitt.”
- Sjåfør: Marte Haukeland
- Bosted: Mjøndalen
- Kjører: Primært Nedre "Buskerud", Oslo og rundt Oslo.
- Bil: Volvo FMX 2018-modell. Med 17 meter Liebherr transportbånd.
- Transporterer: Betong i alle tenklige varianter.
- Marte har kjørt lastebil siden februar 2021, og jobber for Hokksund betong.
- Instagram: @concreteitti
"Det var egentlig ganske tilfeldig at jeg endte opp som yrkessjåfør. Da jeg tok førerkortet kjente jeg knapt noen som kjørte lastebil. Jeg har heller ingen i familien med dette yrket.
Jeg er utdannet ernæringsfysiolog og har en bachelor i ernæring, så det er litt ironisk at jeg har valgt et yrke med en stor andel av ernæringsrelaterte utfordringer.
Før jeg startet å kjøre lastebil hadde jeg jobb i kommunen relatert til utdannelsen min, som jeg egentlig stortrivdes med. Jeg hadde ansvar for planlegging av aktiviteter og drift av en kafeteria tilknyttet et sykehjem, et lavterskeltilbud for hjemmeboende eldre. I tillegg holdt jeg kurs og foredrag gjennom eget foretak, noe jeg fortsatt driver med litt på siden.
Haken var at jeg kun fikk en 60 prosent stilling, og da korona kom og driften stengte ned, ble jeg flyttet til en avdeling på sykehjemmet. Der fikk jeg ikke jobbe innen fagfeltet mitt. Dette førte til at jeg startet å misstrives med jobben min som jeg var så glad i, og jeg hadde ingen klar formening om hva annet jeg kunne gjøre.
Fra ernæring til yrkessjåfør
En dag kom jeg over en artikkel om en sykepleier som var utbrent og lei av jobben sin, og hadde startet å kjøre lastebil isteden. Rart men kult tenkte jeg da, men klarte ikke helt å slippe tanken. Ikke lenge etter meldte jeg med på grunnkurs. Billig var det ikke, så når jeg først hadde betalt en del, følte jeg at jeg måtte fortsette.
Jeg brukte vel litt over et halvt år totalt på å ta førerkortet. Jeg visste fortsatt ikke helt hvor jeg ville ende opp eller hva slags kjøring jeg kunne tenke meg, på dette tidspunktet.
Før jeg var ferdig hadde jeg fått tilbud om å kjøre båndbil for en bedrift på Sjursøya. Som helt fersk ante jeg ikke hva det innebar og takket ja til jobben.
- Jeg var livredd
Jeg ble veldig overaksket over hvor mye det var å lære seg og huske på med en betongbil, som ikke innebar selve kjøringen, spesielt med båndbil. Høyt tempo synes jeg også det var. Hadde vel mest lyst til å gi opp hele greia. Fabrikken på sjurøya er en av de største og mest hektiske i Norge, så at det føltes en smule overveldenede er jo ikke så rart da jeg ikke visste om noe annet.
Jeg tok opplæring på eget initiativ de dagene jeg hadde fri fra daværende jobb en til to ganger i uka, frem til lappen var i boks og jeg skulle starte i ny jobb. Etter et par uker opplæring ved oppstart skulle jeg slippes løs alene. Jeg husker følelsen enda, jeg var livredd og tror til og med jeg skalv. Husker det var i et boligfelt litt utenfor Oslo, og jeg måtte ned en veldig bratt bakke. Jeg hadde store problemer med å klare svingen ned dit fra hovedveien. Men betongen kom frem og kunden var førnøyd.
Etterhvert begynte jeg å få en slags selvtillit og sluttet å være så nervøs før oppdragene. Dette smittet over på kundene og jeg ble behandlet mer med respekt. Terskelen for hva som var umulig eller vanskelig ble flyttet drastisk.
Drømmeyrket
Men, det er desverre fortsatt slik at som jente må man bevise ekstra at man får til det man driver med i et mannsdominert yrke. Jeg føler at hvis en av gutta driter seg ut er det enten noe galt med bilen, utstyret, kunden eller jobben, eller vedkommende er mindre lur. Driter man seg ut som jente er det kun fordi man er jente. Dette er heldigvis ikke alles holdning, og ting forander seg jo til det bedre hele tiden.
Jeg følte at jeg virkelig hadde funnet drømmeyrket, og ville aldri jobbe med noe annet enn betong. Likevel begynte det å bli slitsomt å jobbe i Oslo med tanke på reisevei. Det å være hjemme mellom syv og ni på kvelden for å stå opp igjen klokken fem om morgenen, ble litt voldsomt. Det gikk også ut over ungene mine.
I tillegg til forskjellsbehandling, en useriøs måte å drive firma på, samt dårlig behandling av ansatte, tok jeg valget om å flytte meg litt nærmere hjemme.
Jeg hadde hørt mye positivt om Hokksund Betong, og sendte derfor en søknad. Da de ikke hadde noe ledig, fikk jeg i mellomtiden jobbe hos ett av firmaene som er med på ett stort tunellprosjekt i Drammen, mens jeg håpet at det skulle dukke opp en stilling hos Hokksund Betong. Jeg trivdes veldig godt, kun fem minutter unna hjemme og et bra arbeidsmiljø.
Ny jobb
Litt før jul ble jeg ringt og tilbudt en jobb i Hokksund Betong som jeg takket ja til. Jeg kunne ikke vært mer fornøyd med valget mitt. Dette er en seriøs bedrift, med kolleager som er der for hverdandre, det er hjelp å få hvis man trenger det, alt på stell og ikke minst veldig fornøyde kunder. Alle i bedriften er like mye verdt og alle blir behandlet likt. Jeg føler meg utrolig heldig som får jobbe med en så fin og rar gjeng.
Så langt har jeg kun kjørt mest sentralt på Østlandet, så det er litt vanskelig å si hvor i Norge jeg liker best å kjøre. Men av stedene jeg har erfaring fra må jeg nok si Oslo Sentrum, selv om bykjøringen var stressende i starten. Det er noe med det livlige miljøet og mye å følge med på som gjør meg ekstra fokusert.
I min hveredag som yrkessjåfører jeg avhgening av gjennsidig tillit og forutsigbarhet. Det er viktig for meg at utstyret er i orden på grunn av sikkerhet, men også for å utføre jobben riktig og effektivt. Hjelp og støtte når man trenger det, og godt samarbeid mellom oss og kunder. Og viktigst av alt, fersk kaffe!
På fritiden går det i å finne på ting med barna mine på ni og seks, friluftsliv og trene kickboksing."
Opphav og kilder: Tungt.no
